John Ajvide Lindqvist: Lilla Stjärna

Jeg elsker Lindqvists tidligere romaner med stor entusiasme. Han har en fantastisk evne til å skrive på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, uten å ty til monstre eller groteske bilder. Monstrene han skriver om - vampyrer, zombier og små skapninger som kryper inn i mennesker, er ikke egentlig spesielt skumle, de er ikke spesielt onde, og de er i utgangspunktet ikke antagonistene i fortellingene - den rollen fylles av vanlige mennesker av kjøtt og blod.

Det gjelder også for Lilla stjärna, som handler om en liten jente med en utrolig musikalitet i seg. Hun blir funnet i skogen av en avdanket musiker og oppdratt av ham og hans kone. Det lille barnet er utvilsomt "anderledes", men hvor anderledes hun er, og hvorfor, får vi aldri vite. Men hun har utvilsomt det man kanskje kan beskrive som "begrensede sjelsevner" - det er noe som mangler. At beretningen om henne ender i en tragedie får vi vite allerede i romanens første sider, og resten av beretningen, som begynner den dagen Lennart finner barnet i skogen, bygger opp til tragedien.

Og la meg understreke dette: det er en vakker roman. Den beskriver det å vokse opp som anderledes, og det å være ansvarlig for et barn som ikke er som andre på en veldig fin måte, og i likhet med Lindqvists tidligere romaner, rommer den noen menneskelige handlinger som er både frastøtende og gruvekkende, og som setter det overnaturlige element i skyggen. Det er vel omtrent som i den virkelige verden - hvorfor dikte opp monstre når vi har artsfrender som uten å blunke overgår den ondskapen vi tillegger våre fantasifostre? Svaret er nok delvis at det å dytte "det onde" over på noe som er adskilt fra oss skaper et "oss" og et "dem" som er klart avgrenset og lett å se. Menneskene mot monstrene. Det gode mot det onde (ev. det korrumperbare mot det korrumperende). Det er en langt enklere øvelse å verne seg mot fiktive fiender som ser anderledes ut enn å skille normale mennesker fra mennesker som er i stand til å gjøre grusomme ting, og om det onde er eksternt, slipper vi i utgangspunktet å frykte at vi selv skal bli en del av det. Det er best slik. Men Lindqvist har en ektemann som gjør sin kone til krøpling, en voksen mann som forgriper seg på en tenåringsjente og en gjeng med outsidere som finner alternative bruksområder for elektroverktøy.

Men det er noe som mangler. Misforstå meg rett: ofte kan en viss mystikk gjøre en roman bedre, men her føler i alle fall jeg at det er litt for mye av det gode. Hvor kommer Theres (som barnet i skogen blir hetende) fra? Hva er hun? Hvor kommer makten hennes fra? Hva skjer egentlig etter at historien biter seg selv i halen i epilogen? For mitt vedkommende føles dette mer som latskap fra forfatteren enn et overlagt valg som styrker fortellingen. Kanskje er jeg bare bitter fordi klimakset ikke føles som noe klimaks. Det skulle vært noe mer, eller alternativt mindre.

Men én ting har jeg uansett lært av denne romanen: Ikke fortell barn at forskjellen mellom snille mennesker (som deg) og slemme mennesker er at de snille har kjærlighet i hodene sine, mens de slemme har hat i hodene sine. I alle fall ikke dersom barnet har tilgang til verktøyboden din.