Joanne Greenberg: I never promised you a rose garden

Det er enkelte bøker man bare må lese. Klassikere som har endret historien, romaner som har endret måten vi ser det ene eller det andre på. Det eneste problemet er at det er for mange slike bøker, særlig når det kommer en jevn strøm av nyere bøker man også skulle lest.

Etter at jeg kom meg i full jobb, har jeg fått mer tid til å lese, delvis fordi jeg har lengre reisevei og delvis fordi jeg nå sitter foran en skjerm 7,5 t av døgnets timer, og føler en svakere dragning mot min egen datamaskin når jeg har fri. Dermed har jeg omsider fått lest klassikeren I never promised you a rose garden av Joanne Greenberg. Tittelen er vel kjent for de fleste, og kanskje temaet også?

Boken er en delvis selvbiografisk beretning om Esther Blau, en tenåringsjente som blir innlagt på et psykiatrisk sykehus etter at hun som følge av en selvmordsforsøk ble diagnostisert med schizofreni. Romanen følger Esther fra hun legges inn og til hun er klar for å skrives ut, og gjennom skildringen av det parallelle universet Yr og dets guder, sensorer og språk, tegner forfatteren et skremmende men også vakkert bilde av en sykdom som både beskytter og ødelegger en ung jente som, til tross for sin priviligerte bakgrunn, har problemer et friskt sinn kan slite med å takle. Ved å flytte synsvinkelen mellom Esther og hennes leger og familiemedlemmer, blir både pasient, pårørende og psykiatere mer menneskelige og tredimensjonale, og mens Yr sakte men sikkert smuldrer opp for Esther, blir sykdommen tydeligere - hun går fra å være av en annen verden til å bli et sykt individ som kjemper for å bli frisk. Det synes i utgangspunktet å være et enkelt valg - vi vil vel alle være relativt veltilpassede deltagere i livet, men for Esther er det anderledes - Yr er den virkeligheten hun kjenner og forstår, en vakker (om enn ofte skremmende og skadelig) verden fylt med et vakkert språk som kan uttrykke følelser og konsepter det ikke finnes ord for på engelsk. Hun har ingen plass i virkeligheten - det var tross alt derfor hun rømte inn i Yr, og for å bli frisk må hun stenge døren til det eneste som gir henne trygghet og gå inn i det hun frykter mest.

I never promised you a rose garden er som sagt delvis selvbiografisk, og bygger på Greenbergs egne opplevelser fra en ungdomstid som psykiatrisk pasient, og det gjør opplevelsen av å lese om Esther mer intens - dette er ikke et oppkonstruert sykdomsbilde, men snarere et sjeldent innblikk i hvordan et sykt sinn fungerer. Det er spennende, frustrerende og innimellom skremmende lesning.

Må man lese den? Ja, man må nok egentlig det!