Hillary Jordan: Mudbound

For noen uker siden, da jeg var ferdig med The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry, kom jeg over en bok jeg ikke kunne huske å ha kjøpt i min Kindles inventarliste. Den het Mudbound (utgitt på norsk som Mississippi), og jeg kunne ikke skjønne hvor den kom fra - jeg har som regel ganske god oversikt over hvilke bøker jeg har og ikke har, og det ringte ingen bjeller. Så jeg tok en avgjørelse: jeg ville lese denne boken uten å finne ut hvorfor jeg hadde kjøpt den. Jeg ville ikke slå opp tittelen på amazon eller google den, jeg ville lese den uten å vite hvem forfatteren var, når den var skrevet eller hva den handlet om.

Og det var faktisk ganske interessant å lese denne boken i blinde. Ettersom synsvinkelen ilegges et stort antall av romanens personer, og beretningen begynner med en intern analepse (en hendelse fra sent i fortellingen) ,var det i begynnelsen en kaotisk opplevelse uten tid og sted - bare regn, gjørme, ansiktsløse navn og en død mann som skulle i jorden før stormen brakte løs. Så begynte navnene å få ansikter og kropper, erfaringer og personlighet, og et bakteppe av Mississippideltaet i førtiårene begynte å ta form. Leseren blir introdusert for to familier, en svart og en hvit. Hap Jackson og hans kone Florence er velansette mennesker i sitt miljø - han er prest i en svart menighet og hun er jordmor, både for svarte og fattige hvite, og samtidig leier de et stykke jord av den hvite McAllan-familien bestående av ekteparet Laura og Henry, deres to døtre, Henrys bror Jamie og deres ondskapsfulle far, "Pappy".

Gjennom relasjonene mellom de to familiene og innad i den enkelte familie møter leseren et kjønnsrollemønster som, til tross for at det hører til en ikke så altfor fjern fortid, virker forunderlig fjernt fra dagens, og en inngrodd rasisme som varierer i styrke fra mild nedlatenhet til brennende hat. I dette gjørmete landskapet trekker generasjonene i hver sin retning, for mens gamle Pappy vanskelig kan kalles noe annet enn en real møkkamann som er så innsauset i sin foraktelige gammelmannsrasisme og hatefullhet at selv ikke et syrebad ville gjort ham det spor bedre, representerer Jamie, den ferske krigsveteranen som knuger om whiskeyflasken for å klare hverdagen en ny fremtid der kameratskap ikke måles i hudfarge, men i gjensidig forståelse. Og slikt blir det naturligvis konflikt av. Også Ronsel Jackson, Hap og Florences eldste sønn, er kommet hjem fra krigen han kjempet mot rasisme og fremmedhat for et land som selv etter hans hjemkomst insisterer på å hate ham for hans hudfarge, og han føler seg like utilpass og fremmedgjort som Jamie gjør. Vennskapet dem imellom redder Jamie, men blir Ronsels ulykke, og selv om leseren kan smile av Pappys endelikt, er ikke avslutningen for familien Jackson like tilfredstillende. Men slik skal det kanskje være når man aldri blir mer enn hudfargen man blir født med, og ikke  kan forvente annet enn motvilje fra sin neste?

Nå har jeg naturligvis fratatt dere som leser dette muligheten til å lese Mudbound med samme utgangspunkt som jeg hadde, men la ikke det holde dere fra å ta boken fatt - den er en verdifull påminnelse om hvor kort tid det er siden rasisme var en selvfølge i USA, og om hva mennesker med Bibelen i hånden og et putevar over hodet kan få seg til å gjøre.

Så løp og les!