Leselyst: en litteraturblogg

For noen uker siden, da jeg var ferdig med The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry , kom jeg over en bok jeg ikke kunne huske å ha kjøpt i min Kindles inventarliste. Den het Mudbound (utgitt på norsk som Mississippi ), og jeg kunne ikke skjønne hvor den kom fra - jeg har som regel ganske god oversikt over hvilke bøker jeg har og ikke har, og det ringte ingen bjeller. Så jeg tok en avgjørelse: jeg ville lese denne boken uten å finne ut hvorfor jeg hadde kjøpt den. Jeg ville ikke slå opp tittelen på amazon eller google den, jeg ville lese den uten å vite hvem forfatteren var, når den var skrevet eller hva den handlet om. Og det var faktisk ganske interessant å lese denne boken i blinde. Ettersom synsvinkelen ilegges et stort antall av romanens personer, og beretningen begynner med en intern analepse (en hendelse fra sent i fortellingen) ,var det i begynnelsen en kaotisk opplevelse uten tid og sted - bare regn, gjørme, ansiktsløse navn og en død mann som skulle i jorden før stormen brakt...

Nå har jeg nettopp lest ut The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry , og det er i grunnen litt trist, for dette var en nydelig bok! Romanen handler om Harold Fry, en eldre mann som bor sammen med sin kone Maureen helt syd i England, og som en dag mottar et brev fra Queenie Hennessy, en tidligere kollega. Hun skriver fra et hospits i Berwick-upon-Tweed ved grensen til Skottland og forteller at hun har fått kreft og er døende. Harold prøver (uten særlig hell) å skrive et svar, og forlater huset for å postlegge brevet sitt. Dette blir begynnelsen på en flere uker lang vandring gjennom England for å redde Queenie. Gjennom vandringen blir vi kjent med Harold og Maureen, og de blir kjent med seg selv og hverandre på nytt etter å ha vært som fremmede for hverandre i flere år. På sin vei møter Harold mange ulike mennesker - fra de som gjør alt de kan for ham til de som utnytter ham for egen vinnings skyld, men Harold dømmer ingen - han bare går. The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry handler ik...

Da jeg falt innunder kategorien "ungdom", skydde jeg ungdomsbøker som pesten. Unntatt Harry Potter , vel å merke. Jeg syntes det var særdeles underlig at arvtagerne til min barndoms helter var A4-karakterer uten dybde, fortalt som til et lite barn. Jeg lot derfor Tatt av vinden , Røtter , Sofies verden  og Ambjørnsens bøker om Elling følge meg inn i de tidlige tenår, og ga opp ungdomslitteratur for godt. Trodde jeg. Men kanskje var det J.K. Rowlings trollmann som ga meg håp? Som fortalte meg at fortellinger som kan fenge alle aldersgrupper ikke var gått i glemmeboken likevel? For hva er det som gjør "Løvenes Konge" til en vidunderlig film, og som gjør bøkene om Mormor og de åtte ungene underholdende for både mormor, mor og 1,78 barn? Jo, det er dybde. For det bør egentlig være en langt større litterær bragd å skrive en god barnebok enn en god voksenbok. En god fortelling som både kan fenge 5-åringen, 15-åringen og 50-åringen  må være som en løk (eller et troll) : De...