Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go

Da var jeg igang igjen etter å ha levert inn masteroppgaven min, og presenterer her en liten anmeldelse av Kazuo Ishiguros roman Never let me go (2005).
Romanens handling utspiller seg i Storbritannia i en alternativ nåtid eller nær fortid, og fortelles av Kathy. Hun  er en "carer" som tar seg av "donors", og tar leseren med på en reise gjennom sitt relativt korte liv. Det er mye om Kathy og hennes venner Ruth og Tommy som ikke blir forklart i boken, og Ishiguro venter med å avsløre flere av de viktigste betingelsene som styrer Kathy og de andres tilværelse til bokens siste sider, og jeg vil derfor nødig si så altfor mye om hva de er.

Det som imidlertid tidlig blir klart, er at disse tre vokser opp på en tilsynelatende typisk engelsk kostskole, og at elever fra denne skolen regnes som privilegerte. Barna har ingen familie, lærerne kalles "guardians", de vet hverken hvor skolen Hailsham befinner seg eller hvordan omverdenen fungerer, og timeplanen består i hovedsak av kunst og håndverk.

Barna er inneforstått med at de etter å ha forlatt Hailsham vil begynne å ta vare på donorer, og at de deretter selv vil bli donorer, og at det er deres lodd i livet å donere vitale organer inntil kroppene deres av naturlige årsaker ikke lenger fungerer.

Dette er mørke saker, og Ishiguro lar Kathy fortelle sin historie til noen som kjenner hennes virkelighet og betingelsene for hennes eksistens. Derfor er det av og til vanskelig å forstå hva som egentlig skjer, men etterhvert som Kathys historie utvikler seg og flere biter faller på plass, blir det mer og mer problematisk å forholde seg til hennes verden. Samtidig er det en vakker fortelling om vennskap, kjærlighet og håp, om menneskesyn og om liv og død - hva man lever og dør for, hvordan livet kan bli når det regnes for en selvfølge at det er kort, og når et tenkende og følende individ reduseres til noe som kan høstes.

Den er utgitt på norsk under tittelen Gå aldri fra meg, og selv om jeg ikke har vært borti oversettelsen, vil jeg anbefale originalen. Ikke bare fordi oversettelser sjelden overgår originalverket, men fordi denne oversettelsen taper så mye bare i tittelen - Never let me go formidler ikke bare et ønske om ikke å bli forlatt, ei heller er det utelukkende en referanse til den fiktive sangen med samme tittel som Kathy elsker så høyt. Never let me go er en innstendig bønn til leseren: "gi ikke slipp på meg, glem ikke at jeg var her!" - fra en av mange personer som aldri var, men som ville vært glemt av omverdenen om hun hadde vært virkelig, som ville vært historieløs - uten forfedre og etterkommere, uten relevans for andre enn sine venner som møtte samme skjebne. Ishiguros karakterer lever i et vakuum hvor de ikke eksisterer for omverdenen, og hvor de eneste som husker dem er to smårare, gamle damer.

Jeg vil ikke nøle om å anbefale andre å lese denne romanen - den er vakker, sår, skremmende og tankevekkende. LES!