Leselyst: en litteraturblogg

Idag kom UPS med min nye Kindle, og jeg er er mektig imponert! Den lille rakkeren har en helt utrolig skjerm - det ser nesten ut som om teksten er en del av en skjermbeskyttelse som skal tas av før bruk! Helt fantastisk! I tillegg har den en noe primitiv nettleser (denne er under utvikling) og mulighet for avspilling av bakgrunnsmusikk, både gjennom hodetelefoner og to innebygde høyttalere. Disse kan også brukes når man hører på lydbøker fra Audible, og om ut fra lyden som kom ut da jeg lot Adeles "Rolling in the Deep" runge (ja, overdrivelse) fra høyttalerne å dømme, er kvaliteten svært god. Alt er egentlig svært godt på Kindle - man føler at man har et kvalitetsprodukt i hendene, og det liker Renate svært godt! Ettermiddagen er blitt fylt med nedlasting av gratis klassikere fra Kindle Store, og imorgen blir det lesing på vei til jobb! Som dere ser, er det kommet tre små bokanmeldelser i løpet av dagen, i tillegg til en lenke helt øverst som heter "Bokbutikken...

Denne barne- og/eller ungdomsboken av Atla Lund kom ut i 1995, og handler om å være barn i Norge under 2. verdenskrig. Selv fant jeg den i skolebiblioteket da jeg var 10-11 år, og klarte heldigvis å spore den opp hos et antikvariat for noen år siden. Det som gjør Aldri gi opp håpet så spesiell, er den detaljerte beskrivelsen av det å være barn under krigen. Lund skriver som et barn i den forstand at hovedpersonen, Jekaterina, fremstår som realistisk og nær - hun er et barn som snakker til barnet i leseren, appellerer til de samme redslene og gledene som alle kjenner fra sin egen barndom. Det eneste som er anderledes, er at Jekaterinas redsler og gleder var så uendelig forskjellige fra dem som har preget dagens barn og ungdom. Kanskje er det dét som gjør fortellingen så sterk og virksom? Som barn aksepterer og absorberer vi verden med en åpenhet vi avlærer oss senere i livet, vi føler ting istedenfor å se dem. Dermed blir barnets fortelling om å oppleve krigen, selv uten å bli deporter...

Omslaget til den britiske utgaven Om du vil unngå å bli snakket til på bussen, er dette boken for deg. Forutsatt at du ikke blir lett kvalm, da. Bokens fulle tittel er Stiff: The Curious Lives of Human Cadavers , og den er skrevet av Mary Roach. Stiff er boken om det som skjer med kroppene våre etter at vi har dødd, krepert, daua, gått bort, sovnet inn, eller hva man nå vil kalle det. Det er imidlertid ikke en bok om døden - den lar Roach ligge til fordel for det som skjer etterpå. Og det er faktisk fascinerende saker! Selv har jeg ofte samtaler med menneskene rundt meg om hva vi helst vil at skal skje med kroppene våre når vi er borte - noen vil brennes fordi de synes forråtnelse og mark er ekkelt, andre, inkludert meg, synes det er en vemmelig tanke å sette fyr på et menneske uavhengig av om det er levende eller dødt, og vil heller råtne bort. Uavhengig av hva vi mener, er imidlertid de fleste enige om at når vi skal i jorda eller i ovnen, er vi ikke særlig engasjerte lenger. ...

Tenkte jeg skulle åpne med en gammel skatt jeg har arvet etter moren min. Den er ikke akkurat lett å få tak i nå for tiden, men mange barn av 50- og 60-tallet har den nok stuet vekk, så det er bare å angripe mødre og tanter! Boken det er snakk om, er Frøken Askeladd av Ebba Haslund. Den ble utgitt første gang i 1953, og handler om Kari som har flyttet til et nytt sted og sliter med å få venner på den nye skolen sin. Hun blir derfor glad når klassens kuleste jente, Anne-Lise, inviterer henne i bursdagen sin, men gleden svinner like fort når hun får høre at hun bare ble invitert fordi Anne-Lises mor insisterte på at alle skulle få komme. Livet er med andre ord vanskelig for Kari! Vanskeligere skal det imidlertid bli, for en natt vekkes hun av dragen tante Fanny (noe jeg synes er rasende festlig, ettersom moren min hadde en tante med samme navn. Heldigvis stopper likhetene der!) som påpeker at hun er forsinket til prinsessens ball. I siste liten får hun Kari kledd ut som en slags kvin...

Jeg innså nylig at denne bloggen har ligget død i nesten et år. Komplett meningsløst! Jeg skammer meg, og lover å skjerpe meg. "Særlig...", tenker du kanskje, og himler med øynene. Men jeg tror på prosjektet mitt, og det burde du gjøre også! Jeg har nemlig redefinert det. Først og fremst skal jeg åpne for innblanding fra dere. Jeg lover avstemninger. Har jeg flere bøker jeg vurderer å lese, vil dere kunne stemme på hvilken jeg skal prioritere. Det vil bli konkurranser. Ordentlige konkurranser med premier. Jeg vil at denne bloggen skal bli en kilde til lettfattelige litteraturtanker, og jeg vil endre noe: Når jeg forteller andre mennesker at jeg er på masterprogrammet innenfor allmenn litteraturvitenskap, spør de gjerne "å, da leser du mye, da? Du kan vel alle klassikerne på rams?". Men det er jo ikke sånn. Jeg har lest mye i mitt liv, og jeg elsker å sette meg ned med en god bok. Imidlertid føler jeg at koselesingen, bøkene jeg fortærer av pur entusiasme, har...