Leselyst: en litteraturblogg

Innimellom får jeg tilbud om å anmelde en bok fra forfatter eller forlag, og det er noe som, uansett hvor interessant eller uinteressant tilbudet er, fyller meg med både takknemlighet og andakt. Noen der ute føler tross alt at det jeg mener om deres arbeid, er interessant og kanskje til og med god reklame. Man kan få selvtillit av mindre! Jeg har nå lest ut Avsporet, forfatterens debutroman. Og det tok sin tid. Så lang tid at jeg begynte å skamme meg litt, for boka er tross alt ikke så  lang. Men det var en roman som krevde litt av meg som leser, som vakte mange tanker underveis, og som måtte fordøyes i små porsjoner. Aristoteles skrev om katarsis, renselsen, noe hovedpersonen måtte gjennom for å komme videre. En slektning av klimakset - handlingen bygger seg opp til noe, det skjer en forandring, og både leser og hovedperson forandres for alltid. Avsporet  er ikke en roman med noen tydelig renselse, det er en roman om hverdag, forsøk, menneskelighet og refleksjon, en sla...

Jeg elsker Lindqvists tidligere romaner med stor entusiasme. Han har en fantastisk evne til å skrive på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, uten å ty til monstre eller groteske bilder. Monstrene han skriver om - vampyrer, zombier og små skapninger som kryper inn i mennesker, er ikke egentlig spesielt skumle, de er ikke spesielt onde, og de er i utgangspunktet ikke antagonistene i fortellingene - den rollen fylles av vanlige mennesker av kjøtt og blod. Det gjelder også for Lilla stjärna , som handler om en liten jente med en utrolig musikalitet i seg. Hun blir funnet i skogen av en avdanket musiker og oppdratt av ham og hans kone. Det lille barnet er utvilsomt "anderledes", men hvor anderledes hun er, og hvorfor, får vi aldri vite. Men hun har utvilsomt det man kanskje kan beskrive som "begrensede sjelsevner" - det er noe som mangler. At beretningen om henne ender i en tragedie får vi vite allerede i romanens første sider, og resten av beretni...

Da har jeg akkurat kommet meg gjennom denne boken. Jeg vet ikke helt hvorfor, men fra jeg "åpnet" den (eller hva man nå gjør når man henter frem en bok på et lesebrett), var jeg unormalt fokusert på å fullføre. Kanskje var det de små hintene om det som lå forut, den brå begynnelsen med en karakter uten fortid? Eller kanskje skyldtes det at jeg er litt utålmodig om dagen? Uansett, dette er boken om Pat Peoples, som hentes ut av "the bad place" (en eller annen form for mentalsykehus) og tas med hjem. Han er fast bestemt på å bli et bedre menneske, slik at "apart time" kan slutte, og han kan gjenforenes med Nikki. Stort mer vet vi ikke om Pat før romanen nærmer seg slutten. Tittelen spiller på det engelske uttrykket "every cloud has a silver lining" (enhver sky har en glinsende kontur av solen den dekker for - altså en variant av "lys i andre enden av tunnelen"), og Pat er besatt av å finne den forløsende faktoren som vil få livet hans til...

Jeg skal ikke skryte på meg å være noen stor fan av Neil Gaiman. Jeg har nemlig svært lite erfaring med hans arbeid. Jeg har sett filmatiseringen av "Stardust" og "Coraline", og mens jeg syntes førstnevnte var ganske vidunderlig (jeg har boken, men har ikke fått summet meg til å lese den), var sistnevnte litt i overkant ekkel. Historien er definitivt elegant fortalt, og de uhyggelige elementene var enkle å verdsette, men marerittaktige overganger mellom virkelighet og fantasi har en tendens til å gjøre meg litt ubekvem. "Stardust" hadde selvfølgelig et lignende element, og dette gikk igjen i The ocean at the end of the lane , med mange av de samme elementene som fortellingen om Coraline - et barn som oppdager at virkeligheten er ganske mye mer enn det mor og far påstår, og som havner i trøbbel etter å ha vært i nærkontakt med ondskapen som skjuler seg utenfor de voksnes synsfelt. Samtidig oppklares ikke hele mysteriet for leseren, og mystikken får bestå....

Det er enkelte bøker man bare må lese. Klassikere som har endret historien, romaner som har endret måten vi ser det ene eller det andre på. Det eneste problemet er at det er for mange slike bøker, særlig når det kommer en jevn strøm av nyere bøker man også skulle lest. Etter at jeg kom meg i full jobb, har jeg fått mer tid til å lese, delvis fordi jeg har lengre reisevei og delvis fordi jeg nå sitter foran en skjerm 7,5 t av døgnets timer, og føler en svakere dragning mot min egen datamaskin når jeg har fri. Dermed har jeg omsider fått lest klassikeren I never promised you a rose garden av Joanne Greenberg. Tittelen er vel kjent for de fleste, og kanskje temaet også? Boken er en delvis selvbiografisk beretning om Esther Blau, en tenåringsjente som blir innlagt på et psykiatrisk sykehus etter at hun som følge av en selvmordsforsøk ble diagnostisert med schizofreni. Romanen følger Esther fra hun legges inn og til hun er klar for å skrives ut, og gjennom skildringen av det parallelle...

For en stund siden ble jeg kontaktet av litteraturtidsskriftet KAMILLA  med spørsmål om jeg ville være interessert i å motta et anmeldereksemplar, noe jeg med glede takket ja til - det er tross alt ikke hver dag slike forespørsler dumper ned i innboksen min! Jeg hadde aldri vært borti bladet tidligere, men det dreier seg om et relativt ferskt tidsskrift som publiserer tekster av mer eller mindre kjente forfattere, primært tilknyttet et tema som gis i det enkelte nummerets tittel. Jeg ble tilsendt "Kamilla og Dyret" og "Kamilla og Sirkuset", henholdsvis utgivelse 2 og 3. Den teksten som gjorde størst inntrykk på meg i "Kamilla og Dyret," var Suzanne Bergets "177985-E," en korttekst om et forsøksdyr, sannsynligvis en hvit mus eller rotte. Hun heter Nora. Eller 177985-E ifølge gudene hennes, menneskene. Den korte fortellingen om Nora kulminerer i et slag med en hammer som skal redde "Lille, vakre Julie." Jeg er absolutt for forsøk på dy...